En robåt er et fartøy som er bygget for å bli drevet framover ved hjelp av årer, men en robåt kan også vanligvis benytte seg av seil. En robot kan være produsert av materialene metall, plast eller tre. Sitteplassene ombord er vanligvis laget av planker som er satt på tvers av båten, og går under navnet tofter. På robåten kan det monteres påhengsmotor, særlig robåter som har speil bak egner seg for motorisering. Det finnes forskjellige type robåter, men de fleste typer har en spiss baug. En del små robåter kalles jolle. En jolle er flat bak. Andre har et lite speil foran og større speil bak, rund bunn uten egentlig kjøl, og kalles pram.
Mange størrelser
Du kan få robåter i så å si alle størrelser fra helt små med kun en roer, til galeier med opptil fem hundre roere fordelt over tre dekk. Antall årer går fra to til langt over hundre. I Norge var robåten tidligere først og fremst en nyttefarkost, laget for fiske og for transport av folk, dyr og last i kystområder og på innlandssjøer. De forskjellige båtene hadde gjerne stedegne betegnelser. De mange forskjellige og lokale begrepene skriver seg fra en tid med utallige robåter langs kyst og vassdrag, intens bruk av dem til alle typer kommunikasjon, få og dårlige veier, lite motorisert skipsfart og liten industriell virksomhet. I dag blir robåten i hovedsak brukt i forbindelse med idrett eller hobby.
Idretten og arbeidet som utføres for å drive frem en robåt kalles roing. Til konkurranseroing brukte man i gamle dager vanlige bruksbåter eller livbåter. Siden er det utviklet egne en-type-båter som brukes i mesterskaps, – og OL-sammenhenger. Robåter skiller seg fra andre båter som bruker årer, for eksempel kanoer og kajakker, ved at de har tollepinner, åregafler eller keiper på eller innenfor båtripa/esingen eller hull for årene i bordgangen. Vanligvis sitter roeren i en robåt på en tofte med ryggen mot fartsretningen.
Vikingskip – de helt store robåtene
Små robåter har betegnelser som æring, færing, snadd, kogg og sjekte. De største robåtene kjent fra norske farvann er vikingskip som Gokstadskipet og Osebergskipet. Gokstadskipet hadde 32 årer og ble rodd av 64 mann, altså to mann per åre. Osebergskipet hadde 30 årer, også det med to mann per åre. Mange robåter kan rigges med seil når vindretningen er gunstig for langfart. I sin enkleste form skjedde riggingen ved at den ene åren ble brukt som mast mens den andre ble brukt som styreåre. For øvrig er nesten alle seiltyper brukt på robåter i dag med spriseil, råseil, gaffelseil og/eller luggerseil. Bruk av seil gjør det litt mer komfortabelt å være ute på sjøen, men det krever at man er innforstått med teknikken.
Kulturen og tradisjonen med robåter nådde bunnen på 1970-tallet, men heldigvis har interessen rundt robåter økt kraftig siden den tid. Den økende interessen skyldes utdannelse av unge båtbyggere og forskningsinteresse på gamle robåttyper i både Norge og Danmark. I tillegg har robåter blitt knyttet til vikingtiden, noe som har bidratt til å øke dens tradisjonelle betydning og popularitet betraktelig.